Det å ha panikkangst kan være en utrolig skremmende opplevelse og mange blir faktisk så redde når de får sitt første anfall av panikkangst at de tar opp telefonen og ringer 113 fordi de tenker at er i ferd med å dø og trenger akutt medisinsk behandling. Men til tross for at panikkangst kan være både vondt og skremmende, så er det heldigvis langt mindre farlig enn det føles ut, og man kan hverken besvime, miste kontrollen, bli gal eller dø som følge av panikkangst alene.

Panikkanfall er vanligere enn du tror

Av de som opplever panikkangst i løpet av livet så er det en andel som kun opplever et enkeltstående anfall og deretter går videre med livet sitt, mens andre opplever å få stadig nye anfall av panikk og utvikler det som kalles for en panikklidelse. Hvordan kan det ha seg at det er slik? Jo, det skal jeg forsøke å forklare:

Hvorfor utvikler noen panikklidelse og andre ikke? To eksempler:

Person A forblir angstfri

Se for deg at vi har to personer; person A og person B, som begge opplever et tilfelle av panikkangst. Begge synes selvsagt at opplevelsen er både skremmende og vond, og begge er derfor interessert i å slippe liknende opplevelser i fremtiden. Person A slår seg likevel til ro med at det som har skjedd har skjedd og går videre med livet sitt. Det hender at person A får skremmende og ubehagelige tanker som for eksempel “tenk om jeg får det igjen?”, men hun vier ikke noe særlig tid eller oppmerksomhet til disse tankene. Person A synes i en periode i etterkant at det er litt ubehagelig med kroppslige fornemmelser som kan minne om angsten- slik som for eksempel økning i puls, men er opptatt av at hun skulle kunne leve som normalt og fortsetter derfor å trene og gjøre de andre tingene hun pleier (til tross for at det øker pulsen). Det hender at oppmerksomheten hennes blir dratt mot den høye pulsen og skremmende tanker som “tenk om du får panikkangst nå”, men hun flyttet da oppmerksomheten tilbake til det hun holder på med. Hun prøver ikke å skyve tankene unna eller å roe ned pulsen, men lar pulsen og bekymringstankene være i fred og gir de rom til å regulere seg selv.

Person B får varige problemer med panikkangst

Person B sliter derimot med å leve på samme måte som hun gjorde før hun fikk panikkangst. Hun unngår situasjoner som minner om situasjonen hun fikk panikkangst i, med formål om å forhindre et nytt anfall. Hun gir også mye oppmerksomhet til bekymringstanker som eksempelvis «tenk om jeg får det igjen?», og spiller videre på dem. Hun kjenner i tillegg mye etter på symptomer, og selv den minste fornemmelse fra kroppen tolkes som tegn på at katastrofen er nær. Dersom hun kjenner at pulsen øker så forsøker hun febrilsk å få den ned ved bruk av pusteteknikker, og de gangene hun føler seg svimmel så setter hun seg raskt ned for å forhindre besvimelse. Hun plasserer seg også bevisst nærmest døra i møter i tilfelle hun får angst, slik at hun har en rask fluktrute dersom “katastrofen” skulle inntreffe. Hun har også begynt å gå med en spypose i lommen- bare sånn for sikkerhets skyld. I tillegg til dette så grubler hun også mye på hvorfor hun fikk panikkangst i utgangspunktet, på hva som er lurt og ikke lurt og på hvorvidt det virkelig kan stemme at det var panikkangst hun hadde (for hvordan kan hun stole på det legen sa om det ikke var noe galt med hjertet hennes?). Det hender også at hun reiser seg opp for å sjekke hvorvidt hun er svimmel eller ikke eller at hun tar en kontrollsjekk av pulsen for å se om den er høy. Hun tenker nemlig at det er viktig at hun kommer symptomene i forkant, slik at hun kan forsøke å forhindre at de eskalerer.

Person A og person B har altså opplevd det samme, men har mestret opplevelsen svært ulikt. Så hvem av de vil klare seg best, tror du? Person A eller person B? Jeg tror (og håper) at de fleste av dere vil være enige med meg i at det er person A som mestrer symptomene sine på den beste måte, og at det derfor er høyst sannsynlig at person A vil komme seg best ut av det.

Hvorfor fortsetter person B å ha angst?

Person A bruker altså langt mindre energi på å forsøke og forhindre nye anfall enn person B, men kommer likevel sannsynligvis bedre ut av det. Hvordan kan det ha seg at at den som har den laveste innsatsen klarer seg best? Jo, det skyldes at tankene, følelsene og symptomene våre regulerer seg på egen hånd når vi forholder oss passivt til dem og gir de rom til å regulere seg selv. Fravær av innsats kan derfor anses som den beste innsatsen, og innsatsen pasient B legger inn er derfor (dessverre) med på å opprettholde problemet hennes. Så hva er det person B gjør som virker opprettholdende? Jo, det skal jeg fortelle deg: 

5 feil som opprettholder angsten for person B:

1. Hun bruker mye tid på å bekymre seg. Både person A og person B får bekymringstanker som «tenk om jeg får et nytt panikkanfall?», men mens person A stort sett greier å la disse tanken ligge uten å gi de så mye oppmerksomhet så begynner person B å aktivt bekymre seg ved å gå inn i tanken og spille videre på dem. Det er altså forskjell på å ha en bekymringstanke og å aktivt bekymre seg. 

2. Hun kjenner mye etter og gir symptomene sine mye oppmerksomhet. Både person A og person B opplever å få oppmerksomheten sin trukket mot symptomene sine når de oppstår, men mens person A er konsekvent i forhold til å flytte fokuset sitt tilbake til det hun holder på med så beholder person B et innoverrettet fokus over tid. Pasient B vier altså symptomene sine mye oppmerksomhet og opprettholder på den måten et “trusselfokus”. 

3. Hun forsøker å kontrollere og regulere symptomene sine. Dette høres kanskje fornuftig ut, men innsatsen fungerer ofte mot sin hensikt og de som har veldig høy innsats for å regulere ned angsten sin får ofte mer angst enn de som "gir faen". Dette må ses i sammenheng med punktet over, ettersom noe av problemet med å forsøke å kontrollere og regulere eget angstnivå er at angsten vies mye oppmerksomhet. Det er nemlig ikke mulig å forsøke og kontrollere noe, uten å gi oppmerksomhet til det man forsøker å kontrollere. Dette kan forklare hvorfor pusteteknikker ofte fungerer mot sin hensikt ved panikkangst, og grunnen til at tankeundertrykking ikke fungerer. 

4. Hun bruker sikringsstrategier slik som å sette seg ned for å forhindre besvimelse, og å plassere seg nærmest døra i tilfelle angsten kommer. Problemet med dette er at hun i ettertid kan tenke at «hvis jeg ikke hadde satt meg ned så hadde jeg besvimt» eller «den eneste grunnen til at jeg taklet å sitte i møtet var at jeg visste at jeg kunne komme meg raskt ut», og så lenge person B fortsetter å bruke disse strategiene så vil hun aldri få muligheten til å erfare at det ikke stemmer. Det å gjøre ting som å ta med seg spypose i lommen eller plassere seg nærmest døra, er dessuten også med på å opprettholde et “trusselfokus”.

5. Hun bruker også mye tid på å gruble over ting som hvorfor hun fikk symptomer i den situasjonen og ikke i den situasjonen, hvorfor det er verre idag enn det det var i går, hvorfor det ikke går over også videre. Dette medfører at panikkangsten vies mye tid og oppmerksomhet, som igjen er uheldig. Person B får dessuten veldig lav avkastning for grublingen, da det ikke finnes noen fasitsvar på spørsmålene hun grubler over. Person B har altså gått fra å ha et problem (panikkangst) og over til å ha to problemer (panikkangst, og at hun bruker så mye tid på å gruble over/bekymre seg for panikkangsten). 

Hva bør person B (og du) gjøre for å bli frisk fra panikklidelse?

1. Redusere tiden hun bruker på å gruble og bekymre seg ved å øve seg på å forholde seg passivt til bekymringstanker og grubletanker. Det er nemlig mulig å få bekymringstanker og grubletanker, uten å begynne å bekymre seg og/eller gruble.

2. La symptomene sine være i fred, og forholde seg mer passivt til dem. Vi er nemlig så heldige at pulsen og pusten vår regulerer seg selv- helt uten at vi trenger å gjøre noe, og det er enklere for kroppen vår og regulere kroppsfunksjonene våre dersom vi ikke lager støy ved å forsøke og overstyre systemet (som dessuten virker mot sin hensikt). 

3. Være mer bevisst på fokuset sitt og trene seg på å rette fokuset sitt utover mot omgivelsene, til tross for uro på innsiden. Formålet med dette er ikke å fortrenge symptomene (de skal få lov til å være der), men å gi de mindre oppmerksomhet. 

4. Legge fra seg sikringsstrategier slik som å alltid ha med seg spypose, alltid plassere seg nærmest døren, sette seg ned hver gang hun blir svimmel osv. 

5. Unngå mindre og i stedet oppsøke angsten på en planmessig måte. 

Rådene over fungerer svært godt, men er ikke alltid enkle å følge. Sliter du med panikkangst og ønsker behandling for dette? Ikke nøl med å ta kontakt med oss.

Ps. Dersom du ønsker lavterskel hjelp kan du finne videoer med flere tips og nyttig kunnskap om hva du kan gjøre for å få det bedre fra panikkangst i medlemsportalen vår. Les mer om den her og meld deg på i dag!

‍

Les også vår bloggpost som gir deg 5 råd mot panikkangst.

‍