Anne bekymret seg hele tiden

September 6, 2020

Anne hadde alltid vært en bekymret type, også som barn. Hun bekymret seg for hva som kunne skje med foreldrene når hun ikke var sammen med dem, og tenkte mye på at de skulle bli gamle og dø en dag.

Gjennom ungdomstiden og 20-årene bekymret hun seg for skole og karakterer, for hva andre tenkte om henne, og for å gjøre feil på jobb.

Bekymringene tar overhånd

Da hun fikk barn, vokste bekymringene. Anne bekymret seg for det aller meste som kan tenkes å skje med små barn. Krybbedød, druer i halsen, løpsk barnevogn på vei ut i lyskrysset, bilulykker, og sykdom. Hun var også redd for å dø fra barna, og selv relativt vanlige symptomer som sår hals eller hodepine kunne utløse katastrofetanker om alvorlig sykdom.

Anne la planer for alt som kunne gå galt. Men likevel følte hun seg ikke verken trygg eller forberedt.

Bekymringene kvernet rundt i hodet og gjorde det vanskelig å sove, og å konsentrere seg på jobben. Hjemme var hun konstant bekymret for barna, noe som paradoksalt nok gjorde det vanskelig å være tilstedeværende som mor.

Anne bestilte time etter at hun hadde sagt ja til å la datteren på 7 bli med en venninne hjem fra skolen, for deretter å bli sittende mesteparten av jobbdagen og bekymre seg for påkjørsel, kidnapping, og at datteren skulle bli glemt igjen i skolegården. Etter å ha sett for seg begravelsen i detalj, bestemte hun seg for at nok var nok.

Er bekymring nyttig?

Da Anne ble spurt hvor mye tid hun brukte på bekymring, svarte hun at bekymringene var der hele tiden. Anne følte ikke at hun hadde noen form for kontroll over bekymringene. Samtidig var hun overrasket over å finne ut at hun også tenkte på bekymring som noe nyttig.

For hvordan kunne hun være en god mor uten å bekymre seg?

Da vi så nærmere på Annes tanker om bekymring, ble det tydelig at Anne brukte bekymring som en måte å holde familien trygg på. Hun var enig i metakognisjonene: "Bekymring er et tegn på kjærlighet", og "bekymring viser at jeg bryr meg". Hun mente også at bekymring hjalp henne å være forberedt og føre var.

Samtidig hadde bekymringen en høy pris.

I tillegg til tankekjør, angst, og konsentrasjonsvansker, gjorde bekymringen også at Anne unngikk å kjøre bil. Hun kunne ikke se nyheter, og hun holdt seg unna aviser og blader hvor det ble skrevet om sykdom, død, eller ulykker. Hun prøvde å unngå å få tanker om sykdom. Alt dette førte til begrensninger på mange områder både for henne, og for familien. Og det var utmattende.

Å samle og utsette bekymring

Vi gikk i gang med øvelser hvor Anne lærte å styre oppmerksomheten, og hvordan hun kunne velge å ikke bekymre seg når triggertankene dukket opp.

Anne turte ikke å slutte helt å bekymre seg, men gikk med på å prøve å samle bekymringene til en bolk på omtrent en time daglig. Vi valgte et tidspunkt litt ut på ettermiddagen. Når bekymringene dukket opp, skulle Anne utsette å tenke videre på dem til bekymringstiden. Hun følte at en time kom til å bli litt knapt, men var villig til å prøve.

Les også: Hva er triggertanker, og hvorfor er de viktige?

En uke senere kom hun tilbake og fortalte, litt overrasket, at hun hadde klart seg med en halvtime bekymringstid daglig de første tre dagene, og kun 10 minutter de siste fire dagene. Mange av bekymringene hadde ikke føltes viktige lenger når bekymringstiden kom. Noen hadde hun til og med glemt.

Men Anne bekymret seg fortsatt en del utenfor bekymringstiden, og det var ikke alle bekymringene hun klarte å utsette.

Å leve uten bekymring

Vi jobbet videre med at Anne skulle føle at hun selv hadde full kontroll over når og hvor mye hun ville bekymre seg. Etter hvert som Anne bekymret seg mindre, gikk vi tilbake og så på hennes tanker om at bekymring var nyttig og nødvendig på nytt.

Følte hun seg mindre forberedt nå enn før?

Taklet hun uforutsette hendelser dårligere?

Hadde hun blitt en dårligere mor?

Mindre varm?

Elsket hun barna sine mindre?

Syntes barna det var leit at hun bekymret seg så mindre nå?

Anne var overrasket over å innse at svaret på alle spørsmålene var nei. I stedet hadde hun blitt gladere, roligere, og mer konsentrert og nærværende både hjemme og på jobb. Hun hadde også så vidt begynt å kjøre bil igjen, og unngikk ikke lenger å se nyheter. Anne følte at hun hadde fått et nytt liv.

Etter 10 timer avsluttet vi forløpet, og Anne kunne ta kontakt ved behov.

Metakognitiv terapi i praksis

*Et av de vanligste spørsmålene vi får, er: Hvordan ser et forløp ut i praksis? Historien om Anne er et forsøk på å besvare det spørsmålet. Anne er basert på flere pasienter jeg har møtt, men identifiserende detaljer er endret. Dette er et ganske typisk eksempel på hvordan en metakognitiv behandling for generalisert angst kan se ut.

Hvis du sliter med plagsomme bekymringstanker, hjelper vi deg gjerne. Du kan bestille en time direkte i vår kalender, eller skrive deg på vår venteliste. Vi tilbyr også svært effektive grupper / workshops for deg som sliter med bekymring, stress, og angst. Disse kan du lese mer om her!

LES OGSÅ