‍Hypokondri og intoleranse for usikkerhet 

Hypokondri, eller angst for å være syk, er noe mange sliter med. Les mer for å lære om hvorfor det oppstår og hvordan du kan bli frisk.

Livet er usikkert og vi kan aldri være helt sikre på at vi er friske

Livet er usikkert, og det er umulig for oss å forutse hva livet måtte bringe av oppturer og nedturer. Dette innebærer blant annet at vi ikke kan vite med sikkerhet om forholdet vårt vil vare evig eller ikke, hvilke sykdommer som potensielt skulle finne på å ramme oss, hva andre egentlig synes om oss og om det vil bli krig i verden i løpet av vår levetid. 

De fleste av oss evner å eksistere i den usikre tilværelsen livet faktisk representerer, uten å plages nevneverdig av dette. For andre representerer derimot usikkerheten en stor trussel, og enkelte blir så opptatte av å forsøke å minimere livets iboende usikkerhet, at de utvikler et problem. Dette problemet oppstår typisk ved at man søker etter absolutt sikkerhet i et spørsmål hvor absolutt sikkerhet er en umulighet. 

Absolutt sikkerhet er en umulighet 

De fleste av oss aksepterer for eksempel premisset om at det er en viss sannsynlighet for at vi kan komme til å dø av hjerteinfarkt, og for at det er umulig å eliminere risikoen for at det skal skje. Vi kan selvsagt bidra til å minske risikoen noe, ved å for eksempel unnlate å røyke en 20-pakning med Prince daglig, spise noenlunde sunt (i alle fall av og til) og ved å bevege oss innimellom. Men uansett hvor lite vi røyker, hvor sunt vi spiser og hvor mye vi trener, kan vi aldri eliminere risikoen fullstendig. Det hender at unge, friske personer utvikler hjerteinfarkt, og de fleste av oss kjenner sikkert til en eller annen som ble “steingammel” til tross for at vedkommende hadde en høyst diskutabel livsstil. 

Et annet eksempel på dette er at de fleste av oss aksepterer premisset om at det kan hende at vi blir smittet med et virus eller en bakterie. Korona er et godt og aktuelt eksempel. Vi kan minimere risikoen for smitte ved å forholde oss til føringene fra helsemyndighetene, men det vil være umulig for oss å sikre oss 100% mot smitte. Den eneste måten vi kan eliminere risikoen på, er ved å isolere oss fullstendig fra omverdenen helt til korona er utslettet, og jeg håper at de fleste av de som leser dette er enige med meg i at dette er en (nærmest) umulig- og særdeles ufordelaktig, løsning. Dersom vi skal leve i koronaens tid, er det altså viktig at vi klarer å akseptere og tolerere usikkerheten som foreligger. 

Utvikling av hypokondri 

Vi kan altså få både hjerteinfarkt og korona uavhengig av hvor mange forhåndsregler vi måtte ta. De fleste av oss aksepterer dette premisset, og greier å navigere oss gjennom livets usikre tilværelse uten å bli nevneverdig plaget av dette. Men hva skjer med de som ikke greier å forholde seg til dette? 

Jo, en som er livredd for å dø av hjerteinfarkt og ønsker å eliminere risikoen, vil kanskje åpne google og skrive inn ting som “tidlige tegn på hjerteinfarkt”, “hjerteinfarkt ung” og “hjerteinfarkt sannsynlighet”. Å gjøre dette en gang eller to er trolig lite problematisk, men for enkelte kan det bli så viktig å finne frem til all den tilgjengelige informasjonen at googlingen tar helt overhånd. Og ettersom man har en tendens til å bli mer og mer klar over hvor lite man kan om et gitt tema desto mer man leser, vil det stadig dukke opp nye ting man kan sette seg inn i. Plutselig har «googleren» blitt en «super-googler» og viklet seg inn i avanserte fagartikler som handler om genvarianter som kan predisponere for hjertesykdom, samt kommet over en rekke andre relaterte lidelser som vedkommende for all del også må sette seg inn i. 

Videre kan det tenkes at «super-googleren» også begynner å gå hyppig til legen. Målet er å bli 100% sikker på at hjertet fungerer nøyaktig som det skal. I starten tar legen antakelig det hele på alvor, men etter hvert som legen begynner å lukte «hypokondri-lunta», slutter legen å henvise videre til diverse spesialister. Dette er antakelig skremmende for «super-googleren» (heretter referert til som hypokonderen) og vedkommende kan få tanker om at legen har oversett noe, og da sannsynligvis noe som er både sjeldent og farlig. Hypokonderen ønsker nemlig å vite 100% sikkert at det ikke er noe galt, og det er det selvsagt ingen (selv ingen leger) som kan signere på. Dette kan det være vanskelig å forholde seg til, og i et forsøk på å bli så sikker som over hode mulig, begynner kanskje hypokonderen å gå til Volvat og Aleris for diverse hjerteundersøkelser og second-opinions. Dette er penger rett i lomma for Volvat og Aleris, men trolig lite hjelpsomt for hypokonderen (i alle fall i dette tilfellet). 

Ellers kan det også tenkes at hypokonderen bruker mye tid og krefter på å kjenne etter på hvordan det står til med hjertet, samt på å kontrollere at pulsrytmen er jevn og fin. Det hadde også vært typisk om hypokonderen begynte å be om bekreftelser fra andre ved å stille spørsmål som “du tror vel ikke at jeg har en hjertesykdom, eller?”. I starten får hypokonderen antakelig mye velvilje og beroligelse fra de rundt seg, men etter hvert synes de at vedkommende begynner å bli fryktelig irriterende (det er lov å si, er det ikke?). 

Problemet startet altså med at vedkommende ønsket å eliminere sannsynligheten for å dø av et hjerteinfarkt (noe som er et forståelig ønske), men det hele har etter hvert utviklet seg til en besettelse. 

Så hva er problemet her? 

Jo, problemet her er at hypokonderen har satt i gang et umulig prosjekt (å sikre seg mot å dø av hjerteinfarkt). For er det egentlig mulig å eliminere risikoen for å dø av hjerteinfarkt? Jeg tenker nei. Og dersom du på mystisk vis skulle finne ut hvordan man faktisk gjør dette, har du greid å løse en medisinsk gåte som hundrevis av år med medisinsk forskning ikke har greid å løse. Du vil trolig bli invitert til både Oxford og Stanford University for å holde foredrag, og jeg kan nesten garantere deg at flere medisinske tidsskrifter hadde dukket opp på døren din. Eksempler på andre umulige prosjekter inkluderer å bli 100% sikker på at man ikke vil komme til å utvikle ALS, eller å bli helt sikker på at man ikke er i ferd med å utvikle kreft. 

Et annet problem her er at hypokonderen i historien benytter seg av mestringsstrategier som opprettholder lidelsen, slik som googling, sjekking, scanning av egen kropp og symptomer og å be om bekreftelser fra andre, samt trolig også mye grubling og bekymring. Dette er mestringsstrategier som kan virke angstreduserende akkurat der og da, men som bidrar til opprettholdelse av lidelsen på sikt. Når jeg skriver at disse strategiene er problematiske, så betyr (for ordens skyld) ikke det at bruken av disse strategiene skal unngås for enhver pris, og du må for all del sørge for å bli sjekket av lege dersom du plutselig skulle begynne å kaste opp blod eller det skulle skje noe annet akutt. Problemet oppstår når tiltakene man gjennomfører og mestringsstrategiene man benytter ikke står i stil med den faktiske trusselen og risikoen som foreligger, og selve tilværelsen begynner å sirkle rundt sykdomsrisiko. 

Hvordan kommer man seg ut av angst for sykdom? 

Jo, for å komme seg ut av det er man nødt til å jobbe med å akseptere livets iboende usikkerhet, at man er mottakelig for nesten all verdens lumske sykdommer og at man er dødelig. Man må rett og slett øke sin egen toleranse for usikkerhet. For å få til dette, er det viktig at man forsøker å omfavne usikkerheten heller enn å forsøke å minimere/eliminere den. Gjennom å gjøre dette vil man nemlig illustrere for seg selv at usikkerheten ikke er farlig og noe man er nødt til å leve med.

Noen måter du kan skape økt toleranse for usikkerhet på, er ved å:

1. Bruke mindre tid og krefter på å prøve å få oversikt og kontroll.
2. Sjekke og google mindre, samt slutte med å be om bekreftelser fra andre. Uansett hvor mye du googler og sjekker, og uavhengig av hvor mange bekreftelser du får fra andre, vil du aldri kunne bli 100% sikker på at du er frisk. Det går ikke an å google eller bekrefte seg vekk fra usikkerheten. Disse strategiene funker der og da, men bidrar til å opprettholde problemet på sikt og er derfor veldig uhensiktsmessige. 
3. Jobbe med å akseptere at du (i likhet med alle andre) er dødelig og at du kan rammes av sykdom. 
4. Øve på å tåle og stå i usikkerheten gjennom å utforske og oppsøke den. Dersom man har edderkoppfobi kan man illustrere for seg selv at den hårete husederkoppen i hjørnet av kjøkkenet ikke er farlig ved å løfte den opp og hilse på den, og dersom man har en «usikkerhetsfobi» kan man eksponere seg ved å oppsøke usikkerheten og øve på å stå i den. 

Dersom du sliter med hypokondri og kjenner deg igjen i mestringsstrategiene til “super-googleren”/hypokonderen i min fiktive fortelling, bistår vi deg gjerne dersom du ønsker hjelp til å komme deg ut av det. Du kan enkelt bestille en time i vår kalender, og ikke nøl med å ringe eller sende mail dersom du har spørsmål om oss eller behandlingen vi tilbyr.